Kaffe til 600 kr/kg

Det trenger absolutt ikke være noe i veien med å betale mye for god kaffe. Men at folk betaler 600 kr/kg for hermetisk kaffe undrer meg litt. Så er jeg da heller ingen stor fan av proprietære kaffesystemer, da alle jeg har prøvd gir en litt besk kaffe.

I stedet for å bruke pengene på en maskin og kapsler, ville jeg brukt pengene på en god kaffekvern, en Aeropress (min favorittdings) og skikkelig god kaffe rett fra brenneriet. Mmm…

Medisin

A-magasinet har i dag en sak om myndighetenes dobbeltmoral rundt bruken av marihuana som medisin. Denne saken er et eksempel på hvor galt det kan gå når noe blir symbolpolitikk. Det viser også at den som har makt til å definere ordbruk kan styre debatten, og at fornuftige argumenter blir ignorert i den store Kampen Mot Narkotika.

Noen medisiner kan ha negative skadevirkninger ved feil bruk. Mange kan man bli avhengig av hvis man bruker dem for ofte eller for lenge. Mennesker benytter også medisiner til å ruse seg, selv om det kan være direkte farlig.

Dette er uheldige sider ved medisiner. Disse uheldige sidene må veies opp mot medisinens bedre sider, som at de kan redde liv, kurere sykdommer eller gi en bedre livskvalitet ved å dempe smerter og plager.

Slik vurderer vi de aller fleste medisiner i dag, både de for hjemmebruk og de som benyttes på sykehus. Opiater er for eksempel ikke særlig bra å bruke for mye av over tid. Vi hører om antidepressiva man kan bli deprimert av. Smertestillende kan gjøre deg til en søvnig (og dermed farlig) sjåfør. Og hodepinetabletter kan føre til kronisk hodepine.

Vi velger allikevel å gi ut en del medisiner dersom legene mener har mer glede enn skade av, etter en helhetsvurdering. Vi har valgt at dette stort sett er noe legene styrer, ikke politikere som ikke har noen forutsetning for å forstå kroppens kompliserte prosesser.

Men når det gjelder marihuana er det altså annerledes. Selv om man kunne gjort nøyaktig de samme vurderingene, veid fordeler mot ulemper for den enkelte, skrevet ut på resept og sørget for et ordnet marked.

Taperne er de som må velge mellom å betale blodpris for et preparat på apoteket (dersom de faktisk er en av de få som får det foreskrevet), eller å begi seg ut i byens gater på jakt etter medisin.

Tenk hvis det hadde vært Ibux.

De er bare folk

De er bare folk. Vanlige folk. Noen har hatt uflaks, noen har vært dumme. Noen har vært fullstendig vettløse, mens andre har slitt med psykiske problemer. Noen har blitt misbrukt, noen har manglet nære relasjoner. Noen har bare tatt gale valg og havnet utenfor lysløypa.

Men vi behandler dem som “noe”, ikke som “noen”. Jeg tenker på “de narkomane”. En utstøtt gruppe, stigmatisert, helst ignorert, jaget, bortgjemt. Enten så forsøker man å finne et sted der de ikke er brysomt synlige. Dersom det ikke er mulig legger man planer for hvordan man kan straffe dem – til skrekk og advarsel. Eller hvordan man kan behandle dem, fikse dem.

Det er én ting man nesten alltid glemmer å gjøre. Og det er å spørre dem. “Hva er det som virker?” “Hvordan kan du få et bedre, mer verdig, mindre smertefullt liv?” “Hvordan kan institusjoner og hjelpeapparat motivere til å komme seg bort fra det skadelige miljøet?” “Hvordan kan foreldre, organisasjoner, skoler og samfunn hindre nyrekruttering?”

Jeg vedder for at 99 % av politikerne som uttaler seg om narkomani, straff og behandling aldri har gjort denne øvelsen. I hvert fall ikke uten kameralys og mikrofoner i nærheten. Langt unna valgkamp og meningsmålinger. Derfor satte jeg utrolig stor pris på å være med på Sagene Venstres åpne møte om narkotikaproblematikk på tirsdag. Der var det et sterkt panel som stilte. Både folk fra sprøyterommet, Villa MAR og Foreningen for Human Narkotikapolitikk stilte for å fortelle om sitt arbeid, utfordringene de ser og hva som faktisk hjelper. Torill Berge, leder i Oslo Venstre, har lenge vært involvert i å bedre forholdene til de som har det dårligst i byen. “De er bare folk”, sa hun, “Folk som fortjener og trenger å bli sett.”

Jeg kunne selvsagt skrive masse om hva jeg mener er gode tiltak. Men det viktigste er faktisk å hoppe ned fra den høye hesten og tørre å spørre: Hva må gjøres for å 1) begrense skadevirkningene og plagene, 2) hindre nyrekruttering og 3) få mennesker bort fra rusen? Dette er vanskelige spørsmål som krever gjennomtenkte planer – ikke politikere som lukker øynene eller ser en annen vei.

Idéen om rettferdighet

Nylig var jeg så heldig å få være med på en studietur til Oxford i regi av Civita. I tillegg til leksjoner og diskusjoner med professorer fra universitetet, eksklusivt for vår gruppe på 10 studenter, fikk vi med oss et foredrag med Amartya Sen.

Amartya Sen er en slags filosofenes rockestjerne, noe vi fikk merke da vi måtte stå i en ufattelig lang kø for å slippe inn til hans Public Speech, og rigget oss til på en benk oppunder taket i det store Sheldon Theatre som rommer omkring 1000 personer. Heldigvis slapp vi å sitte på gulvet, slik de siste 50-100 personene inn døra måtte.

Dessverre er det nok slik at en del personer, også populære og berømte nobelprisvinnere i økonomi, er bedre til å skrive enn til å tale til en stor forsamling. Det var til tider vanskelig å oppfatte hva den høyt aktede inderen hadde å meddele. Men uansett var det en opplevelse, og ekstra morsomt var det å få tak i en signert utgave av hans siste bok dagen etter.

Amartya Sen er brennende opptatt av å få bukt med verdens fattigdom og urettferdighet. Hans innfallsvinkel er at i stedet for å forsøke å bli enige om hvordan det perfekte, rettferdige samfunnet ser ut, kan vi begynne med å luke ut det som er åpenbare urettferdigheter. Et eksempel han gjerne bruker er at man ikke trenger å være enig om hva som er et ideelt, fritt og rettferdig samfunn for å være enig i at et samfunn uten slaveri er mer rettferdig enn et samfunn med. Så er spørsmålet om disse innlysende eksemplene kan overføres til mer kompliserte forhold.

Jeg gleder meg til å lese boka, og lover en rapport i etterkant. I mellomtiden går det an å lese hva The Independent eller The Guardian mener om den. (Jeg skulle også gjerne linket til omtalen i The Economist, men den er ikke lenger tilgjengelig uten abonnement).